Vingelsgruva vakte historisk oppsikt da den på begynnelsen av 1800-tallet ble drevet av et haugiansk kollektiv under leiing av den unge lekpredikanten Sara Oust.
Også i Vingelen blir det guidet vandring på gamle gruvetomter. På Vingelsdagen den 21. juli tar Grete Storhaug og Stein Kaasin oss med på en 2-timers vandring i Gruvvola, som ligger tre kilometer nord for Vingelen kirke og i østre delen av Vingelskletten.
Tidspunktet for oppstart av drifta er uvisst. Men gruva skal være inntegnet som kopperverk allerede på et kart fra 1723, altså ikke så lenge etter at gruvedrifta startet i Gruvåsen i Dalsbygda. Men det er også mye som tyder på, slik det kommer fram flere steder i historien, at drifta av Vingelen Koppergruve ble startet opp av Røros Kobberverk i andre halvpart, eller mot slutten av 1700-talet. Malmen fra gruva ble kjørt ned til smeltehytta på Tolga. Med kortere og lengre avbrekk var det regulær drift i gruva fram til 1835.
Haugianartida
Etter at gruva hadde ligget brakk ei tid rundt år 1800, fattet Hans Nielsen Hauge og lokale tilhengere interesse for gruva. De så muligheter for ny drift. Hauge forteller sjøl at da han i 1803 kom til Gudbrandsalen etter en reise i Nord-Norge fikk høre om denne gruva i Vingelen. Han skrev at det var en av hans venner som hadde oppdaga koppargangen, og Hauge «tilraadede nogle som Participanter at skyde Penge sammen, og de begyndte at drive samme Gang, og fant rig Kobbermalm der.» De satte i gang med drift i 1804. Men, først i etterkant, søkte de Rentekammeret om å få godkjent en «Convention» (overenskomst) som de hadde gjort seg imellom. Verket på Røros protesterte mot at haugianererne skulle ta over, og de nye driverne fikk visst heller ikke aksept i København. Dette står i strid med det Hauge forteller, nemlig at haugianerne fikk kongelig bevilling på gruvedrifta. Det sies at for Hauges vedkommende måtte dette dreie seg om ei «feilerindring».
Et titalls haugevenner gikk sammen om gruvedrifta. Hytteskriver Irgens og lensmannen i Vingelen, Ole Skogstad, kunne fortelle at det kom folk fra flere bygder for å delta i gruvedrifta og i det haugianske fellesskapet. Ole Olsen Grind kom fra Røros. Han hadde reist fra gruvearbeidet på Røros og tok med seg mor si og hele buskapen og flytta til Vingelen. Kjersti Evensdotter fra Tynset, hadde reiste fra ektemann og hjem, og kom til Vingelen med et barn og ei ku. Det er også nevnt en Nils Raben frå Tolga, i tillegg til folk fra Folldalen og Dalsbygda. Hytteskrivar Irgens skrev i en rapport at «disse har allting fælles». Gruvedrifta ser ut til å ha vært ei utprøving av en kristen kommunisme som Hauge og vennene var opptatt av i den tidlige fasen av vekkingsrørsla. I den samme rapporten forteller han at «for disse er en Pige fra Vingelen paa nogle og 30 Aars Alder, nemlig Sara Ingebretsdtr.(Nergaard), Priorinde, thi hun er meget øvet i offentlig Tale.»
Da haugianerne ikke fikk kongelig tillatelse til å drive gruva, kom Folldal verk inn som en ny aktør og overtok gruva i Vingelen av haugianerne i 1805. Omstendigheten er noe uklare, men det sier at Folldal verk kjøpte gruva av haugianerne for 2000 riksdaler.
Nå fulgte en langvarig strid mellom Folldalsverket og Røros om hjemmelen til gruva. Denne striden gikk Folldalsverket gikk seirende ut av og drev gruva fram til 1818. Etter det ble malmfeltet i Vingelen på nytt muta av Røros Kopparverk, som holdt det gående til 1835. Resten av 1800-tallet var det ingen aktivitet.
I tidsrommet 1905-1920 drev AS Glommendalen Kisgruber undersøkelser og prøvedrift ved Vingelen gruve. Ivar Sæter referer til firmaregisteret for 1907, der gruveselskapet Vingelen med en fullt innbetalt aksjekapital på 12.000 kroner, hadde tenkt å nyttiggjøre seg gruva i Vingelen og andre mulige drivbare forekomster i området. Firmaet var Kristiania-basert under ledelse av en advokat Ludvig Lumholtz.
Undersøkelsene konkluderte med muligheter for å sette i gang ordinær drift, og det vart arbeidet med planer om både taubane og oppredningsanlegg. Men etter at verdenskrigen var over i 1918, vart tidene raskt dårligere og prisene på produktene falt, og det vart ikke noe av satsingen. På samme tid, i noen hektiske år 1904-1921, oppstod og forsvant det et heilt nytt gruvesamfunn ved Røstvangen på grensa mellom Tynset og Kvikne.
På 1970-, 1980- og 1990-talet ble det utført sporadiske undersøkelser og kartlegging av Vingelsgruva i regi av NGU, Folldal verk og Universitetet i Oslo.
Kilde: lokalhistoriewiki.no
Mer å lese om i Årbok for Nord-Østerdalen 2010 – Arild Alander: AS Glommendalens Kisgruber og gruvedrift i Vingelen og Dalsbygda https://dms-cf-09.dimu.org/file/0231uxoSvMv8