Historisk vandring i Gruvåsen

Gruvåsen i Dalsbygda, Os kommune. Foto: Liell Photography / Ingrafo AS

Bli med på vandring og historietime til Gruvåsen i Dalsbygda mandag 20. juli kl. 11:00

En for mange kanskje ukjent del av regionens gruvehistorie, er virksomheten ved Gruvåsen i Dalsbygda.  Under årets Olsok kan du bli med historiker Jon Holm Lillegjelten på en guidet vandring i dette nesten glemte gruveområdet. I nesten 30 år hadde det stor betydning for driften ved Tolgen Smeltehytte.

Malmfunnet som dannet grunnlaget for «Fredericus Quartus», også kalt Vanggrøften Grube, ble gjort i 1707. Clemmet Ellefsen og Jon Arntsen Schødal ble sendt ut på malmleting av bergskriver Peder Hjort på Røros. Disse to karenes funn la grunnlaget for gruvedrifta i Dalsbygda, og som til sine tider representere den største industrielle produksjon i Os, helt fram til husdyrmerkeproduksjonen startet på 1960-tallet.

Rike malmårer ble funnet, og gjennom noen hektiske perioder var det stor gruvedrift her. Lønnsomheten var stor de første åra og det var full drift fram til 1727. Så var det slutt, i først omgang.  Gruva ble etter hvert overtatt av Røros Kobberverk. En ny driftsperiode startet opp igjen rundt 1850, og senere i 1890- 91. I 1905 ble gruva lenset av Røros kobberverk og det var drift fram til 1908. Da var det slutt på de drivverdige forekomstene.

I starten ble malmen «kaldrøstet» i nærheten av sjølve gruva. Malmen ble lagt i hauger over lag med ved. Den ble varmet opp slik at svovel og andre «flyktige deler» ble fjernet. Men fra 1730 ble det bestemt at all røsting skulle foregå ved de 14 smeltehyttene i distriktet. Fyrsettinga ved gruva og røstinga av malmen krevde store mengder ved. Derfor foregikk ved- og tømmerhogst i et betydelig omfang, og transportvirksomheten var stor. Røros Kobberverk eksproprierte skog i hele sirkumferensen, og skogen ble praktisk talt snauet i mils omkrets. Dalsbygdinger ble stevnet for ulovlig hogst helst sørover til Tallsjøen i Tolga.

Tolgen Smeltehytte ble etter hvert arvtager av malmen fra Gruvåsen. Tilførselen av den rikholdige malmen fra Fredrik den IV`s Grubefelt ble svært viktig for smelthytta på Tolga og førte til heldøgns drift. I 1891 ble det levert 1500 tonn malm fra Gruvåsen. I løpet av 200 år var det aktiv drift i 30 år. Til gjengjeld var det stor aktivitet i disse åra. Mesteparten av malmen ble hentet opp med hestekraft og vinsjer. Først i de siste driftsåra ble dampkraft brukt som energikilde.

I alt 19 gruveåpninger er å finne fra fordums gruvedrift på Gruvåsen. Mange av disse hadde navn. Den dypeste av disse er «Kongen»» med sine 123 m. «Dronninga,» «Stollen,» «Jobanken,» og «Vassbanken.» Sikringsarbeider av de farligste åpningene er gjort med blant annet inngjerding. «Kongen» en nesten fylt igjen med vann.

Jordbruksdrift
De aller første gruvefolka ryddet gardsbruk tidlig på 1700-tallet og holdt stand på den værharde høyden i vel 100 år. Det ble «jobbetid med muligheter for å tjene penninger» med arbeid i gruva, malm og vedtransport, og vareleveranser. Århundrelang tradisjon med naturalhusholdning ble brutt da folk nå kunne kjøpe til livets opphold med penger. Det kongelige privilegiebrevet fra 1646 påla bønder i distriktet pliktarbeid i forbindelse med gruvedrifta, men noe lønn ble imidlertid utbetalt.

Ifølge Os-boka var det gruvesmeden Østen Olsen som var den første som ryddet gard på toppen av åsen. Han bygde steingjerder, dyrket opp det tynne jordsmonnet og reiste mange hus som vi fortsatt kan se tuftene av i dag. Men om jordsmonnet er tynt, er det rikt og kalkholdig. Hele området rundt Gruvåsen har et stort og interessant mangfold av planter. Noen av artene som vokser her er sjeldne i vår flora. Bildtekst: Storflotjønna som kan sees mot nord, er et vernet området for våtmarksfugler.

Tre generasjoner holdt stand på Gruvåsen. 19 mennesker ble født der. Den siste som drev aktivt jordbruk her, var Simen Jonsen. I 1813 flyttet han og familien husa ned til Gruv-vika der Gruegardene ligger i dag.

 

Kilde: Petter Aamos utdrag av historisk stoff samlet av Per J. Grue